Thomas D.

Jeg har virkelig problemer med å blogge/skrive om/beskrive Thomas-konserten.. Rett og slett fordi hele opplevelsen i seg selv var så ladet, hele kvelden vakker, opplegget var nydelig gjennomført og kontakten mellom publikum og Thomas og Lars og bandet og Trondheimsolistene var så nært og personlig at det det finnes bare ett ord som kan beskrive det;
Kjærlighet.


..men jeg skal prøve å beskrive noe av det som gjorde konserten så stor.
(Jeg beklager på forhånd at jeg ikke husker setlista til Thomas.)

"Oppvarming": Lars Horntveth, en mann jeg ikke har hørt om før, danset seg gjennom et selvkomponert 40 minutters musikkstykke med alle mulige instrumenter. Solistene, bandet til Thomas (bla. Mathias Eick) og Lars, med et mørkt sceneteppet i bakgrunn, dekket med små lyspærer som blinket i takt med musikken. Umiddelbart en ubeskrivelig og deilig eufori.
Mildt sagt, ble vi varmet opp etter å hutret utenfor i regnet i en god halvtimes tid.
Lars og solistene spilte en litt kortere låt etter fyrverkeriet av et stykke før det ble en kort pause før Thomas gikk på scenen.

Etter et kvarters pause, senket lysene seg igjen, solistene trakk tilbake på scenen og publikums øyne lyste om kapp med sceneteppet. Solistene og bandet åpnet med introen til Maury the Pawn og Thomas kom ut med et smil om munnen til publikums jubel. Høydepunktene var mange, han spilte godlåt på godlåt, solistene var utrolig flinke, Mathias hadde flere trompetsoloer, det var allsang (Cecilia er jo en allsangklassiker og gjennomslagslåta, alle kan den), timen forsvant så altfor fort. Og Adelaide ble sunget ikke med Silje som pleier å kore Thomas, men av en søt blondine som var så frekk at hun sendte Thomas en post på FB da hun fant ut at Silje ikke skulle være med på turneen, og jenta fikk være med i stedet. Og det velfortjent, nydelig sang hun virkelig.

Publikum brøt ut i noe som kun kan beskrives som øredøvende feiring av denne mannen og ønsket om mer ble uttrykt mer liknende en ordre enn et ønske. Thomas lyder sitt publikum og gir oss tre ekstralåter, blant andre Honey der solistene har fått utdelt plakater med teksten til refrenget og publikum skjønte ganske raskt poenget. Uansett hvor høy promillen var i salen, lød det harmonisk og befriende. Deltakelsen stod det ingenting på.

Thomas og bandet tok imot velfortjent applausen ydmykt, takket for seg og gikk igjen av scenen. Publikum formerlig skriker, og etter noen minutter med totalt galmanskap, tusler Thomas tilbake på scenen med et par musikere og han takker ærbødig og introduserer siste låt om en ulvehater. Allværsjakkas tyranni - en Sandnes-låt flere har hørt før. Allsang og kun godhet fra publikum. Trampeklapp og dype bukk fra alle på scenen.

"you're the light when darkness takes me
you're the good when evil breaks me
you're the love that won't forsake me?"





(desverre ble ingen av bildene mine veldig gode.. Mannen selv står sjeldent i ro.)


Det har tatt meg nesten en uke å komme meg etter konserten, den var utrolig. Har vært ganske ordfattig, eller uten evne til å beskrive det hele.
Eneste jeg kan si for sikkert, er at dersom du ikke var der den 3., gikk du glipp av det iallfall jeg vil klassifisere som årets konsertopplevelse. Thomas sang høsten inn..