Er det bare jeg som finner det litt trist?
Kanskje ikke trist, men.. Det er noe litt nostalgisk over høstmånedene, synes jeg.
Selv om det er fine farger å se overalt, men kulde, mørketid og forkjølelse..
Lag te, sett på Oren Lavie på headsettet og ut i årets siste september-dag!
28. september; det er mørkt før åtte, jeg er på min andre blåbær-te for dagen, leser Claus Beck-Nielsens biografi med Melody Gardot på anlegget, et teppe pakket rundt meg og bestemorstrikkede raggsokker i hvitt og turkis på føttene. Det er høst.
Litt fint er det, da.
Jeg sitter fortsatt i min 22 kvm'er og ser på alt som skal pakkes ned og flyttes til Geitmyrsveien, og sukker. Flytte er stress. Og jeg er jo smart som gjør det under kvalifiseringsoppgaveskriving og lesesalsliting. Jeg har egentlig lite nytt å formidle, annet enn at jeg har fått muligens bachelorgradens beste kvalifiseringsoppgave så langt;
1: "Byens metafysikk" av Rolf Jacobsen
2: Waiting for Godot av Samuel Beckett
3: Prosessen av Franz Kafka
Jeg sliter med beslutningsvegring.. "Byens metafysikk" er kanskje et av de bedre modernisitiske diktene, Godot er et utrolig godt skrevet stykke, humoristisk med et skjevt blikk på menneskets moderne livsstil og Prosessen er.. Prosessen. Hva ville du valgt?
Forresten, om du ikke har hørt Melody Gardot enda, så anbefaler jeg at du gjør det sporenstraks. Og les historien hennes, den er helt utrolig. Eller, se reprise av fredagens Skavlan.
(Ja, jeg satt i min egen leilighet og så det, siden jeg skulle opp tidlig og på jobb på lørdag - er ikke viggo uten grunn.)
En liten bit Gardot:
(never mind the flowers...)
Stemmen hennes er høst, bøker og blåbær-te.