For det er faktisk mars.
Ca midten av mars.
Og det ingenting jeg savner mer enn blå himmel og solskinn.
Søndager som denne burde være fyllt av solskinn, ingefærte og smil.
Og en god bok. En av de jeg ikke kan legge fra meg når jeg først har åpnet den.
Dette er en sånn søndag. I hodet mitt.
Istedet er det en overskyet, vissen dag som ikke kommer til å etterlate seg merkbare minner. Den kommer til å svinge forbi som i et lyskryss uten hensyn.
Men det er vel normalt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar